Spillpikkene – oppdateres hver dag, med mindre vi spiller noe kult

3 beste “spill øyeblikk”

Norske debattforum holder lavere nivå enn fotballagene de dørgende kjedelige gutta i FK Fotball diskuterer i beste sendetid på radio (Hva faen NRK? At jeg betaler lønna til disse lasaronene gjennom lisensen er en tragedie). Her sprer amøbene, som kaller seg debatanter, om seg med forjævlige skrivefeil og patetiske meninger de faktisk tror har en verdi for offentligheten.

I denne omgang vil jeg ta for meg en forumtråd fra en av norges største tumleplasser for døgenikter med interesse for spill.  Den kløktige trådstarteren spør om hva som er folkets “3 beste spill øyeblikk”.

Yes, tråden tar et svalestup ned i møkkakjelleren allerede i første setning. Om du ikke ser hva jeg sikter til foreslår jeg at du henter fram hagla fra under senga og trør over til de evige jaktmarker først som sist.

Og svarene lar ikke vente på seg. Den ellers så intelligente Craxdm (Haha, som om det er mulig å framstå som intelligent med et slikt brukernavn) spyr ut tre øyeblikk jeg ikke ville hatt på spillsamvittigheten om jeg så fikk betalt for det med ti fromme jomfruer og ei kasse whiskey.

Jeg siterer.

Jeg var på besøk hos noen venner og de lot meg spille et rått spill. Jeg var vel kanskje 7-8 år gammel, husker ikke hva det heter, men man var to kaniner som hadde laser/plasma pistoler.

Hva i helvete? Om dette er ditt “beste spill øyeblikk” fortjener du ikke så mye som en Gizmodo mellom griselabbene dine. Dersom du ikke klarer å kreste fram et minne fra et spill du faktisk kjenner navnet til er det din oppgave å holde kjeft og skamme deg fram til du har noe bedre å fare med.

Han fortsetter.

Pokemon Silver: Jeg slo ligaen og slo deretter alle trenerne på kanto området og deretter kom jeg til Mt. Silver og slåss mot “Red” som han heter.. det ligner Ash så kanskje det er han:P

At Pokemon kan være et ok spill i gitte situasjoner skal jeg ikke si noe på. Med det sagt har jeg kun funnet glede i monstrene da jeg satt på flyet til Australia, presset imellom to feite blubber som prestere å plassere griseflesket over både PSP-en og den dertil tilhørende spillsamlingen med katastrofalt utfall. Nintendos håndholdte med Pokemon på skjermen var min eneste trøtt i mitt helvete på jord, da det avledet oppmerksomheten fra den grimme stanken og knaskelyden fra ostepopen som ble fortært.

Men at spillet skal inneholde et av tidenes “beste spill øyeblikk” går jeg aldri med på. Red og Ash kan suge meg både framme og bak.  Noe så tilbakestående som fantasimonstre malt med regnbuens palett vil aldri ALDRI gi spesielt minneverdige øyeblikk. Punktum.

Sist men ikke minst:

Første gang jeg så en kamerat spille WoW. Jeg fikk en følelse i meg som jeg ikke kan beskrive. Det noe helt magisk ved spillet og jeg sinnsykt glad når han lot meg prøvespille…Men den følelsen har jeg ikke nå som jeg har spilt ordentlig.. Alt jeg husker av den ubeskrivelige følelsen var at det var magisk

Du fikk ståpikk av å SE på en kamerat spille World of Warcraft? Deretter gikk det for deg da du fikk “prøvespille”? Jeg finner ikke ord. Dette er definisjonen på tragedie.

Om jeg nå sier at jeg hater internett og muligheten den gir folk til å ytre sine mindreverdige meninger bør du ikke bli overrasket. Verden var bedre den gang informasjon ble utvekslet på en slik måte at jeg kunne unngå alle idiotenes ytringer.

Legg for all del ikke igjen en kommentar i kommentarfeltet. Den vil sikkert gjøre meg kvalm.

Med vennlig hilsen
BioCock

3 kommentarer hittil
Legg igjen en kommentar